hellvette

Enda en kveld går hodet i tusen knas, og søvnen drøyer enda litt lenger. Ting du trodde du var ferdig med, du hadde tilgitt og lagt bak deg for å få en helt ny start. Blanke ark. Hvite, nye ark uten så mye som en mikroskopisk liten ripe. Ihvertfall arkene du trodde var nye og blanke. Sekundet du går litt nærmere arket, studerer og tenker over det, kan du se skikkelser av ting som har vært der før, og som du desperat har prøvd å viske ut. Du har visket hardt og lenge, helt til viskelæret har blitt brukt opp og hver eneste del av kroppen din har vært sliten. Så du ligger der, med lukkede øyne, og ser for deg arket ditt med de nye, fine strekene som alle blir litt ødelagte av de nesten utviskede skikkelsene under. Du tenker på at det kommer til å skje igjen. Du vil sitte igjen alene med arket og de fine tegningene, og du vil trenge et nytt viskelær. Spørsmålet er bare når, og om du klarer det. Vil du klare å ha et viskelær neste gang?